Geologi, klima og skogbunn
Østerdalens landskap
En tysk forfatter bemerket en gang at «den kjenner ikke Norge som ikke kjenner Østerdalen», og disse ordene er like sanne i dag som da de først ble nedskrevet. Fra de slake furuåsene i Elverum nordover langs dalføret til de subalpine slettene ved Tynset og Røros, preges Østerdalen av uendelige furuskoger, sandige elveterrasser og glassklart, kaldt vann.
Geografisk utgjør dalføret selve ryggraden i Innlandet — Norges eneste fylke uten en eneste meter kystlinje. Mens landets øvrige 14 fylker vender seg mot Nordsjøen, Norskehavet og Atlanteren, ligger Innlandet fullstendig skjermet bak mektige fjellbarrierer. Denne tilbaketrukne beliggenheten skaper et utpreget kontinentalklima som ikke finnes maken til i Skandinavia: voldsomme temperaturkontraster fra hete sommerdager over 30 °C til bitende vinterkulde ned mot minus 50 °C.
«Kjernen i enhver karakter formes av anlegg og omgivelser. Selvsagt har disse elementene også formet innlandboerens sjel. De har sine røtter i skogbunnen og åkerjorda. Dypt der inne finner vi skogsusets ro og eimen av fruktbar jord.»
— Innlandet: Et essay om kultur, natur og overgang
Grunnfjellet bærer vitnesbyrd om en urkraft av de sjeldne. Omkring to femtedeler av fylket hviler på den urgamle sparagmittformasjonen — feltspatrik sandstein, konglomerater og kvartssedimenter som forvitrer sent og gir en karrig, næringsfattig skogbunn der bare den mest nøysomme furua slår dype røtter. Nedbøren er bemerkelsesverdig sparsom: i Nord-Østerdalen måler Tynset kommune fattige 373 mm i året, mindre enn mange halvtørre områder i Sør-Europa. Sommernettene rammes ofte av nattefrost i dalbunnene, noe som gjennom århundrene har krevd en urokkelig tålmodighet av folket som dyrker jorden.
Østerdalens geografiske dimensjoner
- Høydespenn: Fra 130 meter over havet langs sørlige Glomma til alpine tinder på over 2 100 meter i randfjellene.
- Tregrense: Omkring 900 meter over havet, der den ranke furua avløses av fjellbjørk og vidstrakte reinlavheier.
- Vekstsesong: Kort og intens, mellom 122 og 140 dager i fjelldalene.
Kronikker og dikterarv
Reiseberetninger
Gjennom århundrer har reisende som la veien gjennom Østerdalen følt en umiddelbar forundring og respekt. Da dikteren og skribenten Aasmund Olavsson Vinje la ut på sin berømte ferd i 1860, skildret i mesterverket Ferdaminni, satte han Østerdalen foran alle andre dalfører i landet:
«Østerdalen stender visst hægst af alle norske dalar i upplysning og god folkeskik; der er slik sedhevd med alt det, som øysterdølen farer med og det folkelige so høvelegt sambundet med den nyare upplysning og livemaate, at det baade i maal og annot er likesom vakset ihop.»
— Aasmund Olavsson Vinje, Ferdaminni (1860)
Dette inntrykket ble bekreftet av fremstående europeiske oppdagere og embetsmenn. Kommandørkaptein Hans Sneedorff skrev i 1790 begeistret til sin venn, historikeren Peter Suhm: «Den behageligste Aften, jeg har fordrevet i Norge, var hos en Bonde i Østerdalen, Ole Evenstad, og han har ikke været ved noget Universitet.» Da kanselliråd Christian Pram reiste gjennom dalen i 1803, noterte han med undring at det i mange bondehjem rådet en eleganse og dannet verdighet som fullstendig overgikk alt man forestilte seg om et bondehjem. Flere europeiske skribenter kalte likefrem folket her for «Norges franskmenn» — preget av sterke indre lidenskaper kombinert med et finslipt, belevent og høvisk vesen.
I 1827 skildret den engelske reisende David Inglis sin reise forbi Storsjøen og storgården Stor Soen, som han beskrev som «forenende en herregårds hygge med en borgs styrke.» Den tyske naturforskeren August Moritz fortalte i 1851 i sin reisedagbok om den uvanlige gjestfriheten på Westgaard, der gjestene ble vartet opp med røykt elgstek, fjellørret og bjørnepølse.
Østerdalens fremste hjemstavnsdikter, Jacob B. Bull, fanget selve kjernen i dalens lynne i sine udødelige Rendals-fortellinger:
«Østerdølen ligner Dalen, hvor han er født: dulgt som de store Skoge, ubændig som de stride Elve, stor og selvtryg som de brede Fjelde og derfor lidt tung i Vendingen. Men trænger han 10 Dage for at spænde Hesten for, saa kjører han i fjorten, før han stanser igjen.»
— Jacob B. Bull, Rendalen prestegård
Dikterhøvdingen Bjørnstjerne Bjørnson næret en så dyp ærbødighet for dalen at han i 1891 forærte sin private boksamling til Storelvedalen (Stor-Elvdal). I gavebrevet skrev nasjonaldikteren at ingen steder i Norge hadde han møtt større velvilje, ære og tørst etter åndelig frigjøring.
Urørte villmarksreservater
Nasjonalparker
I randsonen av Østerdalens dype skoger hviler noen av de mest storslåtte og intakte villmarksområdene i Nord-Europa: Femundsmarka, Gutulia og Rondane. Disse verneområdene bevarer de siste sammenhengende flatene av uberørt skandinavisk urskog og glasial fjelltoendra.
Gutulia nasjonalpark, opprettet i 1968, er et av Norges minste, men mest særpregede villmarksreservater. På knappe 23 kvadratkilometer rommer den en katedral av uberørt boreal barskog. Her rager kjempefuruer og graner som har stått uforstyrret i tre til fire hundre år, side om side med sølvgrå, værbitte tørrfuru-kjemper (keloved) som har vært døde i ytterligere to århundrer. Midt i parken hviler Gutuliseter, en historisk seterplass i drift siden 1750-tallet, der tradisjonelle laftede tømmerhus hviler under urgamle trekroner.
Mot nordøst strekker Femundsmarka nasjonalpark seg ut som en vidstrakt, veiløs ødemark av stein, vann og forvridde furukjemper. Landskapet ble formet av innlandsisens smelting for ti tusen år siden og er berømt for sine labyrinter av sammenknyttede tjern, rullesteinsåser og endeløse blokkmarker (rogningsland). Dette er et eldorado for ensomme kanopadlere, sportsfiskere på jakt etter storørret, og vandrere som søker den dypeste stillheten på kontinentet.
Urskogens eget kretsløp
I disse nasjonalparkene følger naturen sin egen langsomme rytme. Trærne spirer, vokser gjennom 250 år, dør av elde, herdes til sølvgrå keloved og brytes langsomt ned over århundrer — et uerstattelig livsgrunnlag for tusenvis av sjeldne lavarter, vedboende sopp og hulerugende fugler.
Steinvoktere over furuviddene
Fjellkjeder
Selv om Østerdalen først og fremst er et bredt skogdalføre, rammes og bevoktes den på alle kanter av Norges mest sagnomsuste fjellmassiver: Rondane i vest, Dovrefjell i nordvest, og de ruvende enslige kjempene Tronfjellet og Rendalssølen.
Opprettet i 1962 som Norges aller første nasjonalpark, er Rondane et høyfjellsrike med ti topper over 2 000 meter, anført av mektige Rondaneslottet (2 178 moh). I motsetning til Vestlandets stupbratte fjordtinder kjennetegnes Rondane av brede, tørre u-daler, veldige steinurer av blågrå sparagmitt-kvartsitt og vidstrakte reinlavmatter som utgjør et livsviktig vinterbeite for Europas siste opprinnelige stamme av vill tundrarein.
«Lig en brynjeklædt Kjæmpe hæver Tron sig stolt mot Himlen. Om det end ikke er Hornellens lodrette Sider eller Troldtindernes maleriske Toppe, gjør den dog næsten samme Indtryk ved sine smukke Former ... alene Synet av disse Fjelde maa være nok for en Tur derop.»
— Skilling-Magazin (1863)
Som et ensomt fyrtårn over Alvdal reiser Tronfjellet (1 666 moh) sin karakteristiske pyramide, synlig fra nesten enhver skogås i Østerdalen. I Rendalen kneiser det uforglemmelige Rendalssølen (1 755 moh), et massiv med tre mektige tinder og dype botner som reiser seg som en kjempeøy av stein midt i et hav av grønne furumoer. Lenger nord danner Dovrefjell overgangen mot Trøndelag — det historiske skillet der moskusfeet vandrer og pilegrimene i middelalderen tok fatt på den strabasiøse ferden mot Nidarosdomen.
Innlandets mektige livsnerve
Elven Glomma
Glomma (Glåma) er Norges lengste og mest vannrike elv, med et løp på over 600 kilometer fra kildene ved Aursunden nær Røros helt ned til utløpet ved Fredrikstad. I tusenvis av år har elven gravd ut landskapet, bestemt bosetningsmønsteret og vært dalførets uunnværlige ferdselsvei.
Før jernbane og veier temmet landskapet, var Glomma den ubestridte hovedferdselsåren. Gjennom århundrer dannet den arenaen for tømmerfløtingen — en av de mest krevende og farefulle næringsveiene i skandinavisk historie. Hver vår, når snøsmeltingen i fjellet forvandlet elven til en frådende vårflom, ble millioner av tømmerstokker veltet ut i strømmen fra lunningsplassene langs elvebreddene.
«Elven er som livet selv: den bryter nye leier når de gamle ikke lenger makter å holde flommen. Erfaring har vist at dens næringskraft er umåtelig, selv om det må gå stunder før blomstrende enger dekker de nye breddene.»
— Per-Øivind Sandberg, Økonomisk historie for Hedmark
Dristige tømmerfløtere utstyrt med fløterhaker balanserte på glatte, roterende stokker i kokende stryk for å løse opp katastrofale tømmerfloker. Glommas årstidsrytme preget hvert eneste hjem i dalføret: vårens buldrende flommer, høstens blikkstille speil der furumoene reflekteres perfekt i vannflaten, og vinterens metertykke is som tjente som trygg ferdselsvei for hestekonvoier.
Den boreale taigaens fauna
Dyreliv
Takket være spredt bosetning og enorme sammenhengende skogsområder er Østerdalen og Innlandet kjerneområdet for Norges største rovdyr og rikeste pattedyrfauna. Det er her landets fire store rovdyr har sine viktigste revirer: brunbjørnen, ulven, gaupa og den hardføre fjelljerven.
I skogbunnens rike er elgen den ubestridte kongen. I titusentall vandrer den gjennom bjørkeliene og furuskogene, og har gjennom årtusener gitt befolkningen livbergende kjøtt, varme huder og uvurderlige vinterforråd. På de alpine viddeplatåene i Rondane, Dovre og Knutshø beiter villreinen — direkte genetiske etterkommere etter istidens europeiske reinsdyrflokker som fulgte den smeltende brekanten nordover.
Jegere til vanns og til lands
I Glommas kalde, oksygenrike vann og sideelver som Atna lever et rikt og legendarisk fiskeliv:
- Gjedde: Folkelig omtalt som «Nordens krokodille», med eksemplarer på godt over meteren i stille loner og elveutstikkere.
- Harr og ørret: Verdensberømte mål for fluefiskere som søker strykene og grusørene i Stor-Elvdal.
- Bever og oter: Vassdragenes egne landskapsarkitekter, hvis demninger skaper blomstrende oaser av biologisk mangfold.
Tømmerbaroner, samvirke og høyteknologi
Næringsliv og skogbruk
Østerdalens økonomiske historie er en fortelling om sindig og seig utholdenhet. Mens Kyst-Norge gjennomgikk voldsomme og skiftende oppgangsbølger — vikingenes herjingstokter, seilskutetidens eventyrformuer, de ustadige sildestimene og det moderne Nordsjø-oljeeventyret — ble innlandet liggende i «oljeskyggen». Her bygde man i stedet varige verdier tuftet på tømmer, jordbruk og menneskelig håndlag.
Fra 1840-årene av gjennomgikk Østerdalen en overgang fra tradisjonell natural- og sjølbergingsøkonomi til moderne markedsrettet skogbruk og landbruk. Små bekkekverner og bondesager ble avløst av dampdrevne og elektriske sagbruk med tømmerkvalitet som høstet internasjonal anerkjennelse. Selv om legendariske «tømmerbaroner» samlet store formuer, lå dalførets virkelige styrke i de tidlige samvirketiltakene.
«Gjennom generasjoner avgjorde vær og vind om det ble overflod eller et hardt uår. Slik ble arbeidsom nøkternhet vevd sammen med et befriende tvisyn: ‘Det blir ællti’s ei rå’.»
— Innlandet: Et essay om kultur, natur og overgang
Lenge før forretningsbanker åpnet filialer i bygdene, opprettet lokalsamfunnene sine egne bygdemagasiner. I gode høstår samlet bøndene overskuddskorn i felles forrådshus. I uår med frost og avlingssvikt ble kornet lånt ut som såkorn mot en nøktern rente. Kapitalen var selve kornet — ekte, håndfaste verdier. Da mynt avløste korn på midten av 1800-tallet, ble de første sparebankene stiftet på prinsipper om sedelighet, flid og sparsommelighet.
I dag har Innlandet, stikk i strid med storbymenneskers fordommer, en industriandel som fullt ut matcher landsgjennomsnittet. Avansert kompositt- og plastvareindustri høyt oppe under fjellet, presisjons-treforedling og grønn skogteknologi blomstrer midt i furuskogen — side om side med lokal matkultur og fredfylte skriveopphold.
Geologisk urtid, kobberleier og jernbaneskinner
Historie og opprinnelse
Østerdalens menneskelige historie er uløselig knyttet til geologiens dramatiske urkrefter. For omkring 10 400 år siden, mot slutten av forrige istid, brast den enorme bredemte innsjøen Nedre Glomsjø i en gigantisk flomkatastrofe. I løpet av få dager rev hundrevis av kubikkilometer smeltevann seg gjennom fjellgrunnen og skapte Jutulhogget — Nord-Europas lengste og dypeste juv (2,4 kilometer langt og opptil 240 meter dypt) — i et jordskjelvlignende naturdrama.
Gjennom vikingtid og middelalder tjente Østerdalen som en sentral ferdselsåre mellom Viken og Hellig-Olavs skrin i Nidaros. Pilegrimer og handelsmenn fulgte Østerdalsleden over vidder og langs elveleier. På 1600-tallet innledet funnet av kobbermalm i Kvikne (1630-årene) og senere Folldal en ny epoke med tysk bergverkstradisjon, lønnsarbeid og tidlig industriell metallurgi i fjelldalene.
Milepæler i dalførets historie
- ca. 8400 f.Kr.: Tappingen av Nedre Glomsjø og den eksplosive dannelsen av Jutulhogget.
- 1630-årene–1993: Over 350 år med bergverksdrift etter kobber og svovelkis i Kvikne og Folldal.
- 1877: Åpningen av Rørosbanen — Norges første stambane som knyttet Kristiania og Trondheim sammen gjennom Østerdalen.
- 1891: Bjørnstjerne Bjørnson donerer sin boksamling til Stor-Elvdal til bondens opplysning.
Et avgjørende vendepunkt inntraff i oktober 1877 da Rørosbanen sto ferdig. Denne første stambanen brøt dalens dype vinterisolasjon og knyttet dalføret direkte til hovedstaden og Trondheim. Med jernbanen kunne tømmer, smør og kjøtt fraktes raskt ut til verdensmarkedene, samtidig som dalens sindige livsrytme forble bevart.
Gjennom århundrer med omskiftninger har østerdølen beholdt sitt særegne vesen: selvstendig, stillferdig reflektert, oppmerksom og varmhjertet overfor dem som respekterer stillheten i landskapet. I en verden som spinner stadig raskere, forblir Østerdalen et fristed for fordypning og langsom tid.