Belgica-ekspedisjonen og Adrien de Gerlache: Antarktisk pionérbragd og Norges bånd til Belgia

I august 1897 stevnet en tremastet hvalfangstskute ut fra havnen i Antwerpen mot stormfulle, uutforskede hav i sør. Ombord sto en 31 år gammel belgisk marineoffiser, baron Adrien de Gerlache de Gomery (1866–1934), og hans internasjonale mannskap. Få ante da at ekspedisjonen skulle skrive et av de mest dramatiske og banebrytende kapitlene i polarhistorien.

Med skipet Belgica gjennomførte de Gerlache historiens første vitenskapelige ekspedisjon til Antarktis, og mannskapet ble de aller første menneskene som overlevde en hel vinter innelåst i den antarktiske pakkisen.

Blant mannskapet fantes en 25 år gammel nordmann som mønstret på uten lønn for å lære polarlivets hemmeligheter: Roald Amundsen. Belgica-ferden ble Amundsens store læremester og starten på en av verdenshistoriens fremste oppdagelseskarrierer, samtidig som den knyttet et sterkt og varig bånd mellom Norge og Belgia.

Et norsk skip og et dristig belgisk initiativ

På det sjette internasjonale geografiske kongress i London i 1895 ble det vedtatt at utforskningen av Antarktis var det største gjenværende geografiske oppdraget på kloden. Mens Belgias kong Leopold II utelukkende fokuserte på kolonivirksomhet i Kongo, mobiliserte den unge de Gerlache private midler, geografiske foreninger og den belgiske befolkningen for å ruste ut en ekspedisjon under belgisk flagg.

For å finne et skip som tålte de nådeløse ishavene, dro de Gerlache dit ekspertisen fantes: til Norge.

I Sandefjord kjøpte han i 1896 den dampdrevne selfangstskuta Patria, bygget i 1884 i Svelvik og tegnet av den legendariske båtkonstruktøren Colin Archer — mannen bak Fridtjof Nansens berømte polarskip Fram. Skuta ble forsterket med kraftige eikehuder, ombygget for vitenskapelig utstyr og omdøpt til Belgica.

Mannskapet på 19 mann var uvanlig internasjonalt og fremsynt sammensatt:

• Belgiske offiserer og ledere: Adrien de Gerlache (leder), Georges Lecointe (kaptein og sjefsnavigatør) og løytnant Émile Danco (fysiker og geofysiker).
• Seks norske sjøfolk: Roald Amundsen som førstestyrmann, Adam Johansen, Ludvig-Hjalmar Johansen, Johan Koren (bare 17 år, senere anerkjent polarzoolog), Halvardus Ries og Carl-August Wiencke.
• Internasjonale forskere i verdensklasse: Den polske geologen Henryk Arctowski, den polske meteorologen Antoni Bolesław Dobrowolski, den rumenske biologen Emil Racoviță og den amerikanske legen og fotografen dr. Frederick Cook.

Tragedien i Drakestredet og oppdagelsen av Gerlache-stredet

Ferden sørover gikk via Madeira, Rio de Janeiro, Montevideo og det farefulle farvannet rundt Ildlandet og Magellanstredet. Her studerte forskerne den opprinnelige Selk’nam- (Ona-) befolkningen og utførte hydrografiske målinger som korrigerte flere tiår gamle britiske sjøkart.

Da Belgica i januar 1898 krysset det beryktede Drakestredet mot Antarktishalvøya, brøt det ut en voldsom storm. Kullstabler på dekk forskjøv seg og blokkerte et spylehull. Den 19 år gamle norske matrosen Carl-August Wiencke fra Christiania forsøkte å rydde spylehullet da en gigantisk bølge skylte ham over bord. Kaptein Lecointe kastet seg heroisk ut i bølgene med en line for å redde ham, men Wiencke forsvant i dypet.

Sorgen lammet mannskapet, og de Gerlache hedret den unge nordmannen for all ettertid ved å døpe en av ekspedisjonens største nyoppdagede øyer for Wiencke-øya (Wiencke Island).

Like etter seilte Belgica inn i ukjent farvann og oppdaget det 200 kilometer lange stredet som skiller Palmer-skjærgården fra Antarktishalvøya. Sundet ble døpt Détroit de la Belgica, men ble senere omdøpt til Gerlache-stredet (Gerlache Strait) til ære for kommandanten. De oppdaget og navnga Brabant Island, Anvers Island og det spektakulære Lemaire-kanalen.

Fanget i pakkisen: Historiens første antarktiske overvintring

I midten av februar 1898 presset de Gerlache skipet videre sørover inn i det frosne Bellingshausenhavet. Det var sent på sesongen, og den 4. mars 1898 frøs pakkisen sammen rundt skroget på 71°22’ sørlig bredde. Belgica satt uhjelpelig fast.

Ingen mennesker hadde noen gang tilbrakt en polarnatt i Antarktis. I over 13 måneder drev skipet langsomt med drivisen, fullstendig avskåret fra omverdenen:

• Polarnatten og kulden: Fra mai til juli 1898 forsvant solen helt under horisonten. Ismassene presset mot treskroget med øredøvende drønn, og temperaturen sank under minus 30 grader.
• Skjørbuk og tungsinn: Mangel på dagslys og ferskt kjøtt førte til alvorlig skjørbuk, hjerteproblemer og dyp depresjon. Fysikeren Émile Danco bukket under for hjertesvikt 5. juni 1898 (Danco Coast bærer hans navn), og den norske sjømannen Tollefsen mistet forstanden under det mentale presset.
• Cook og Amundsens redningskur: Doktor Frederick Cook og Roald Amundsen innså at det salte hermetikkjøttet forverret skjørbuken. De jaktet seler og pingviner på isen og tvang mannskapet til å spise rått, blodig selkjøtt — rikt på C-vitamin — samt å gjennomføre daglige spaserturer («the madhouse walk») og oppholde seg foran skipsovnen for varme og lys. Kuren virket, og mennene gjenvant gradvis helsen.

Den heltemodige flukten i iskanalen (1899)

Da den antarktiske sommeren kom ved årsskiftet 1898–1899, nektet isen å slippe taket. Skipet lå fremdeles innesperret bak hundrevis av meter med to meter tykk sjøis, og utsiktene til en ny vinter i isen ville bety den visse død for mannskapet.

I januar 1899 la Cook og de Gerlache en desperat plan: De måtte sage seg ut.

Med manuelle issager, hakker og sprengstoffet tonitt arbeidet de 17 overlevende dag og natt i skift gjennom nesten en hel måned. De saget ut en nesten en kilometer lang kanal gjennom pakkisen frem til et åpent råk (eau libre). Den 15. februar 1899 åpnet kanalen seg akkurat nok til at Belgica kunne manøvreres inn, og etter ytterligere en måneds kamp mot drivisen nådde de åpent hav den 14. mars 1899.

Ekspedisjonen vendte triumferende tilbake til Punta Arenas og Antwerpen. De bragte med seg over ett års kontinuerlige meteorologiske målinger, beviset for at Antarktis er et ekte kontinent under isen, og oppdagelsen av over 1200 dyrearter — deriblant den bevingeløse myggen Belgica antarctica, Antarktis’ største landlevende dyr.

Norges og Belgias historiske forbindelser

Belgica-ekspedisjonen var det mest lysende symbolet på et dypt, gjensidig partnerskap mellom Norge og Belgia som strekker seg over århundrer:

1. Polart brorskap og Roald Amundsens læretid

For Roald Amundsen var Belgica-ferden den avgjørende skolen. Det var her han lærte verdien av ferskt kjøtt mot skjørbuk, mestret overvintring i polart klima under de Gerlaches stoiske ro og Cooks oppfinnsomhet, og lærte å bruke ski og hundesleder i polare snøforhold. Da Amundsen i 1911 ble førstemann til Sydpolen, henviste han gang på gang til erfaringene fra Belgica.

Forholdet mellom de Gerlache og Norge opphørte heller ikke: I 1912 etablerte de Gerlache selskapet Polaris i Sandefjord for å bygge et nytt arktisk ekspedisjonsskip ved Framnæs Mekaniske Værksted. Da de Gerlache fikk økonomiske problemer, solgte han skipet til Sir Ernest Shackleton, som døpte det om til det verdensberømte Endurance!

2. Belgicas siste hvilested i en norsk fjord

Etter ekspedisjonene i Arktis (1905–1909) sammen med hertugen av Orléans til Svalbard og Nordøst-Grønland ble Belgica i 1916 solgt tilbake til Norge og brukt i kystfart og fiske i Harstad.

I mai 1940, under det allierte felttoget ved Narvik under andre verdenskrig, rekvirerte britiske styrker Belgica som flytende ammunisjonsdepot. Skuta ble senket i fjorden ved Skånland/Harstad under et tysk luftangrep. Der, på bunnen av en norsk fjord, hviler vraket av Belgias mest berømte polarskip den dag i dag.

3. De tette kongebåndene: Dronning Astrid og kronprinsesse Märtha

De belgiske og norske kongehusene har i snart et århundre vært forent av de tetteste familiebånd. Prinsesse Astrid av Sverige (1905–1935), datter av prins Carl av Sverige og prinsesse Ingeborg av Danmark, ble i 1926 gift med kronprins Léopold (senere kong Léopold III av Belgia) og ble Belgias høyt elskede dronning.

Dronning Astrid var den yngre søsteren til Norges kronprinsesse Märtha (mor til kong Harald V). Kong Baudouin og kong Albert II av Belgia var dermed kong Harald Vs fettere, og de to kongefamiliene har opprettholdt et usedvanlig varmt og personlig vennskap gjennom generasjoner.

4. Havnebyen Antwerpen og Sjømannskirken

Som en av verdens ledende havnebyer har Antwerpen vært en livsnerve for norsk skipsfart og trelasthandel helt siden seilskutetiden. I 1865 ble Sjømannskirken i Antwerpen grunnlagt — den nest eldste norske sjømannskirken i verden (kun overgått av Leith i Skottland). I over 150 år var kirken og det norske miljøet i Antwerpen et trygt ankerfeste for titusenvis av norske sjøfolk og handelsmenn.

5. Allianser, gass og moderne polarforskning

Både Norge og Belgia opplevde okkupasjon under andre verdenskrig, kjempet sammen i den allierte handelsflåten og ble grunnleggende medlemmer av NATO i 1949.

I moderne tid er forbindelsen tettere enn noensinne: Siden 1993 har Zeepipe-rørledningen fra Trollfeltet i Nordsjøen levert enorme mengder norsk naturgass direkte til Zeebrugge i Belgia, som fungerer som et sentralt knutepunkt for energiforsyningen til Sentral-Europa.

Samtidig lever polararven videre i beste velgående: Norske og belgiske polarforskere samarbeider i dag tett i Dronning Maud Land i Antarktis, der Belgias banebrytende nullutslippsstasjon Princess Elisabeth Antarctica utfører klimaforskning side om side med Norsk Polarinstitutt.

Arven etter Adrien de Gerlache

Adrien de Gerlache søkte aldri personlig berømmelse eller nasjonalistisk triumf; han var en beskjeden vitenskapsmann som så sin oppgave som en forpost for menneskehetens kunnskap.

Gjennom sitt mot, sin vitenskapelige dedikasjon og sitt nære samarbeid med norske sjøfolk og båtbyggere åpnet han døren til det hvite kontinentet. Belgica-ekspedisjonen står i dag igjen som en tidløs påminnelse om at menneskets største bragder skapes når nasjoner forener sine krefter på tvers av hav og is.