Keiser Wilhelm II og Norge: Hvordan en tysk keiser skapte norsk turisme og åpnet Innlandet

Hver eneste sommer mellom 1889 og 1914 gled et majestetisk, 120 meter langt hvitt dampskip med to skinnende gule skorsteiner og gyllen gallionsfigur inn i de trange norske fjordene. Det var keiseryachten «SMY Hohenzollern», den keiserlige residensen til Tysklands keiser og Preussens konge, Wilhelm II (1859–1941).

I et kvart århundre tilbrakte keiseren sine sommerferier i Norge på det som offisielt ble kalt hans «Nordlandfahrten».

Hans uforbeholdne fascinasjon for det dramatiske norske landskapet, den rene luften og de gamle norrøne heltesagaene fungerte som en verdensomspennende markedsføringskampanje. Keiserens årlige tilstedeværelse sparket i gang den moderne masseturismen i Norge. I kjølvannet av den keiserlige flåten fulgte det europeiske aristokratiet, britiske overklassefolk, tyske fotturister og verdens første luksuscruiseskip. Denne bølgen skyllet ikke bare innover Vestlandsfjordene og Lofoten, men forplantet seg djupt inn i dalene og høyfjellet i Innlandet.

Gnisten i Berlin: Fra Digermulen til verdenskart

Historien om keiserens norgesforelskelse startet ved en tilfeldighet. I 1888 besøkte den unge keiseren en kunstutstilling i Berlin. Der ble han stående som fjetret foran landskapsmalerier av de tyske malerne Joseph Krieger og Adalbert Heine, som nylig hadde reist i Lofoten og Vesterålen. Motivene viste det ville Raftsundet og den vesle bygda Digermulen.

I sine memoarer skrev Wilhelm II senere:

«Jeg ble så grepet av disse bildene at jeg der og da bestemte meg for å reise til Digermulen for å se om det virkelig var så vakkert der.»

Sommeren 1889 la «Hohenzollern» ut på sin jomfrutur til Norge. Søndag 21. juli 1889 ankret keiserskipet opp i Digermulen i strålende sommervær. Det keiserlige følget besteg Digermulkollen (384 moh.), der keiseren ble så overveldet av utsikten over Raftsundet og tindene at han fikk bygget en stor varde på toppen. Den ruvende steinmonumentet bærer den dag i dag navnet Keiservarden.

Besøket markerte startskuddet for masseturismen i Nord-Norge. Plutselig ville alle se det keiseren hadde sett. Ruteskip, britiske passasjerdampere og tyske ekspedisjonsskip begynte å legge Digermulen og Raftsundet inn i sine faste seilingsruter.

Sognefjordens keiserrike: Balestrand og Fridtjof den frøkne

Selv om keiseren seilte helt til Nordkapp og Svalbard, fant han sitt sanne jordiske paradis i Balestrand ved Sognefjorden. Hit vendte han tilbake nesten hvert eneste år.

Her knyttet keiseren et livslangt vennskap med den norske maleren Hans Dahl (1849–1937), som bodde i sin staselige trevilla Strandheim i dragestil ved fjorden. Wilhelm spaserte i Balestrands hager, drakk kaffe med lokalbefolkningen og delte Dahls romantiske svermeri for den norrøne sagatiden.

Monumentene på Vangsnes og Balestrand

Keiserens lidenskap for Fridtjofs saga (Friðþjófs saga hins frœkna) var så sterk at han personlig finansierte to monumentale bronseskulpturer skapt av den tyske billedhuggeren Max Unger:

• Den enorme, 22 meter høye Fridtjof-statuen på Vangsnes (avduket av keiseren og kong Haakon VII i 1913), som ruver over Sognefjorden som et landemerke.
• Statuen av sagakongen Kong Bele på en gravhaug i Balestrand.

Keiserstolen og krigsutbruddet i 1914

På Kviknes Hotel i Balestrand står fremdeles den berømte «keiserstolen». Det var i denne utskårne lenestolen keiser Wilhelm satt lørdag 25. juli 1914, da et iltelegram ble rodd ut til «Hohenzollern». Telegrammet bar bud om det østerriksk-ungarske ultimatumet til Serbia etter skuddene i Sarajevo.

Med tungt hjerte beordret keiseren umiddelbar avgang. Keiserskipet dampet i all hast sørover mot Tyskland, og få dager senere brøt første verdenskrig ut. Den bekymringsløse keisertiden i Norge var for alltid over.

Katastrofen i Ålesund 1904: Keiserens redningsaksjon

Keiserens tilknytning til Norge handlet ikke bare om pittoresk ferieliv; den stakk dypt i folkesjelen.

Natt til 23. januar 1904 ble Ålesund rammet av norgeshistoriens mest ødeleggende bybrann. I løpet av få timer la en orkanaktig storm over 850 trehus i aske, og mer enn 10 000 mennesker sto husløse midt på vinteren.

Da nyheten nådde Berlin, handlet keiseren øyeblikkelig. Før noen andre nasjoner rakk å reagere, sendte Wilhelm fire store tyske passasjer- og marinefartøyer lastet med feltlasaretter, medisiner, telt, varme tepper, matvarer og byggematerialer direkte fra marinebasen i Kiel. De tyske hjelpemannskapene innlosjerte hundrevis av husløse om bord i skipene og delte ut varm suppe på kaiene.

Keiseren ga også store personlige pengebeløp til gjenoppbyggingen og donerte praktfulle glassmalerier til Ålesund kirke. Som takk for hjelpen reiste byen en byste av keiseren i byparken, og en av byens sentrale gater bærer fremdeles navnet Keiser Wilhelms gate.

Turisteksplosjonen i Innlandet: Jernbane, sanatorier og høifjellshoteller

Mens keiserens flåte krysset langs kysten, skapte den internasjonale norgesbegeistringen en like fundamental omveltning i innlandsfylkene Hedmark og Oppland (dagens Innlandet).

Tysk romantikk, Goethes naturfilosofi og den britiske overklassens jakt på uberørt villmark smeltet sammen med keiserens norgesreiser. Norge ble det ultimate symbolet på renhet, helse og storslått natur.

1. Jernbanen åpner dalene

Helt frem til slutten av 1800-tallet var en reise oppover Gudbrandsdalen eller Østerdalen en strabasiøs ekspedisjon med hest og karjol over humpete grusveier.

Åpningen av Rørosbanen gjennom Østerdalen i 1877 og framføringen av Gudbrandsdalsbanen (til Tretten i 1894 og Otta i 1896) endret alt. Plutselig kunne velstående reisende fra Kristiania, Hamburg, Berlin og London sette seg på et komfortabelt tog og nå hjertet av det norske innlandet på noen timer:

• Otta stasjon ble den travle knutepunktet for hesteskyss og tidlige rutebiler videre vestover mot Lom, Jotunheimen og Geiranger.
• Jernbanestasjonene langs Glomma og Lågen ble arnested for nye gjestgiverier, hoteller og skysstasjoner.

2. Sanatoriebevegelsen og høyfjellsterapi

På slutten av 1800-tallet oppsto en medisinsk revolusjon i Europa: troen på høyfjellsterapi (høifjeldskur). Legene mente at den tørre, ozonrike fjelluften og de tette furuskogene kunne kurere tuberkulose, bronkitt, blodmangel og den moderne storbymenneskets «nervøse utmattelse».

Innlandet, med sitt tørre innlandsklima og store høydeforskjeller, ble kjerneområdet for denne nye helseturismen:

• Gausdal Sanatorium (Skeikampen): Åpnet 1. juli 1876 av den visjonære legen Dr. Ingebrigt Christian Holm. Det var Norges aller første store høyfjellssanatorium og la grunnlaget for Skeikampen som vintersports- og fjelldestinasjon.
• Tonsåsen Sanatorium (Valdres): Etablert i 1881, og ble et av Nordens mest berømte kurbad og tuberkulosesanatorier, omgitt av helsebringende furuskog.
• Lillehammer, Mesnali og Gålå: Sanatorier og rekreasjonshjem vokste fram som paddehatter. Johan Chr. Sørensen etablerte tidlige pensjonater på Gålå etter å ha opplevd fjelluftens legende virkning, og Lillehammer ble en magnet for både rekonvalesenter og landets ledende kunstnere og forfattere.

3. Engelske «lakselorder» og tyske vandrere

I Østerdalen og langs de store elvene fant en helt spesiell type turister veien. Allerede fra midten av 1800-tallet kom britiske aristokrater — populært kalt «lakselorder» — til Trysilelva, Glomma og fjellvannene i Rendalen og Femundsmarka. De leide fiskerettigheter i årevis, bodde på storgårdene eller reiste egne jaktslott av tømmer.

Tyske turister, sterkt inspirert av keiserens entusiasme for det germanske Norden, søkte mot de store viddene og tindene. Med ryggsekk, alpinstaver og notatbøker vandret tyske professorer, studenter og ingeniører opp i Rondane og Jotunheimen. De overnattet på setrer, der budeiene serverte rømme, flatbrød og nysilt melk, og bidro til at Den Norske Turistforening (DNT) opplevde en voldsom medlemsvekst.

4. Fra seterdrift til sveitserhoteller

Utover 1890- og 1900-tallet gjennomgikk overnattingsstedene i Innlandet en arkitektonisk og kulturell forvandling. Enkle skysstasjoner og tradisjonelle tømmerlåver ble erstattet eller utvidet med praktfulle trehoteller i sveitserstil og dragestil, med utsmykkede svalganger, glassverandaer og store spisesaler. Hoteller som Fefor Høyfjellshotell (etablert 1891) og stasjonshotellene langs banen tilbød kontinental luksus midt i den norske fjellheimen.

En tidsalder som formet Norge

Da kanonene begynte å drønne over Europa i august 1914, ble keisertidens sorgløse sommerturisme brutalt knust. «Hohenzollern» vendte aldri mer tilbake til de norske fjordene, og keiserdømmet falt i 1918.

Eksil i Nederland: Vedhoggeren fra Doorn

Da revolusjonen feide over Tyskland i november 1918, abdiserte Wilhelm II. Om morgenen 10. november krysset mannen som en gang hadde kommandert verdens nest største marine, den nederlandske grensen ved Eijsden som en privat flyktning. Det nøytrale Nederland ga ham asyl, og da seiersmaktene krevde ham utlevert for å stilles for retten for «en alvorlig krenkelse av internasjonal moral» (artikkel 227 i Versailles-traktaten), nektet dronning Wilhelmina blankt å utlevere ham.

Ekskeiseren bodde først på Kasteel Amerongen hos grev Godard van Aldenburg-Bentinck — et opphold som skulle vare i tre dager, men som strakk seg til halvannet år. I 1919 kjøpte han herregården Huis Doorn nær Utrecht, der han bodde resten av livet. For å møblere huset ble eiendelene hans fraktet fra de tyske slottene i dusinvis av jernbanevogner (de fleste kilder sier 59), fylt med møbler, malerier, sølvtøy og porselen.

På Doorn fant den tidligere øverstkommanderende en uventet ny lidenskap: vedhogst. Nesten hver morgen gikk Wilhelm ut i parken for å felle og sage trær, ofte i følge med sine adjutanter. Gjennom årene felte han mange tusen trær, og han ble så forbundet med øksa at han signerte vedkubber og flis som han delte ut til besøkende som suvenirer. Lokalbefolkningen kalte ham med tørr humor for vedhoggeren fra Doorn.

Noen flere kuriøse fakta om keiseren:

• Den visne armen: En vanskelig setefødsel i 1859 gjorde at Wilhelms venstre arm ble rundt 15 cm kortere enn den høyre. Hele livet skjulte han den på fotografier ved å hvile hånden på et sverdfeste, en hanske eller i en lomme.
• Dronning Victorias barnebarn: Wilhelm var dronning Victorias eldste barnebarn, og hun døde i armene hans på Osborne House i 1901. Storbritannias kong George V var hans fetter, det samme var tsarina Alexandra av Russland — noe som gjorde første verdenskrig delvis til en krig mellom kongelige søskenbarn.
• Den berømte barten: Den oppadstrøkne barten ble formet hver morgen av hoffbarberen François Haby, som solgte bartevoks under slagordet «Es ist erreicht» («Det er oppnådd»). Stilen ble en motefluge over hele Tyskland.
• Lærd i eksil: På Doorn skrev Wilhelm memoarene sine, holdt lærde sammenkomster om arkeologi og kulturhistorie (Doorner Arbeitsgemeinschaft), og forble fascinert av utgravningene han hadde finansiert på Korfu, der han eide palasset Achilleion.
• Nytt ekteskap: Etter keiserinne Auguste Viktorias død i 1921 giftet han seg i 1922 med enkeprinsesse Hermine Reuss av Greiz.
• Et siste nei: Da tyske tropper okkuperte Nederland i mai 1940, tilbød Winston Churchill ham asyl i Storbritannia. Wilhelm takket nei og ble værende på Doorn.
• Han kom aldri hjem: Wilhelm døde på Huis Doorn 4. juni 1941, 82 år gammel. Han hadde bestemt at liket hans ikke skulle føres tilbake til Tyskland med mindre monarkiet ble gjeninnført. Han hviler fortsatt i et lite mausoleum i parken på Doorn — og Huis Doorn er i dag et museum der rommene står slik han forlot dem.

Wilhelm så aldri fjordene igjen. Likevel lever navnet hans videre i Norge — i Keiservarden over Digermulen, i Keiser Wilhelms gate i Ålesund og i den mektige bronsefiguren av Fridtjof som skuer ut over Sognefjorden.

En varig arv

Men de 25 årene med keiserlig norgesfeber hadde forandret landet for alltid:

• Den etablerte reiselivet som en av Norges mest levedyktige næringsveier.
• Den løftet kystperler som Balestrand, Geiranger og Digermulen inn i den internasjonale bevisstheten.
• Den bandt kysten og Innlandet sammen gjennom et moderne jernbane- og skysstilbud.
• Og den ga bygdene i Gudbrandsdalen og Østerdalen en stolt tradisjon for gjestfrihet, høyfjellshoteller og friluftsliv som den dag i dag definerer Innlandets identitet.