Slaget ved Trangen: Napoleonskrigene i de dype Solør-skogene

Våren 1808 herjet Napoleonskrigene over det europeiske kontinentet, og flammene nådde helt inn i de tause granskogene i Hedmark. Den 25. april 1808 utspant et av de mest berømte og taktisk avgjørende slagene på norsk jord seg ved et trangt pass i Åsnes i Solør: Slaget ved Trangen.

Her, bare noen mil sørøst for Opphus og elvemøtet ved Glomma, ble en svensk invasjonsstyrke lokket inn i et nådeløst bakhold. I dyp råtten vårsnø og tett furuskog nedkjempet norske skiløpersoldater og trønderske grenaderer oberst Gahns svenske bataljon. Slaget ga opphav til nasjonale heltesagn som kaptein Dreyer på trestubben, men sto samtidig midt i det store geopolitiske stormaktsspillet mellom Napoleon Bonaparte, tsarens Russland og det britiske imperiet.

Det store bildet: Napoleons blokade og Norden i krig

For å forstå hvorfor svenske og norske soldater kjempet på liv og død mellom trærne i Åsnes, må blikket løftes mot de store europeiske slagmarkene:

1. Flåteranet i København (1807): Storbritannia fryktet at Napoleon ville bemektige seg den mektige dansk-norske orlogsflåten. Høsten 1807 seilte Royal Navy inn i Øresund, terrorbombet København med brannbomber og konfiskerte nesten hele den felles flåten. Det brutale overfallet tvang det nøytrale Danmark-Norge inn i en skjebnesvanger allianse med Napoleon Bonaparte og hans celte handelsblokade mot britene — Kontinentalblokaden.
2. Den britiske kornblokaden og hungersnøden: Storbritannia svarte med en lammende marineblokade av Skagerrak og Nordsjøen. Forbindelsen mellom Danmark og Norge ble kuttet. Kornskipene fra Jylland kom ikke fram, og Norge ble kastet ut i den verste hungersnøden i manns minne — barkebrødstidene som Henrik Ibsen senere udødeliggjorde i diktet om Terje Vigen.
3. Finskekrigen og Sveriges klemme: I Sverige regjerte den kompromissløse, anti-napoleonske kong Gustav IV Adolf. Han nektet å slutte seg til Napoleons blokade og sto fast ved sin allianse med britene. Ved Tilsit-avtalen i 1807 ga Napoleon frie hender til tsar Aleksander I av Russland, som i februar 1808 invaderte svensk Finland.
4. Krigserklæringen og invasjonen av Norge: For å lette trykket på sine russiske allierte, beordret Napoleon Danmark-Norge til å erklære krig mot Sverige. Kong Gustav IV Adolf så sitt snitt til å kompensere for et uunngåelig tap av Finland ved å erobre Norge. I april 1808 rykket den svenske vestarméen over grensen inn i Østfold, Hedmark og Glommadalføret.

Den svenske fremrykningen mot Glomma

Oberst Karl Pontus Gahn ledet en svensk fortropp på mellom 500 og 600 mann fra Dalregementet og vesterdalstroppene over grensen den 24. april 1808. Planen var dristig: De skulle trenge fram langs Flisaelva, ta kontroll over sundstedet ved Flisa, skjære av forbindelsen mellom Østerdalen og Christiania (Oslo), og true den norske hovedstyrken i ryggen.

Gahn rykket imidlertid fram med overmot og uten tilstrekkelig sikring på flankene. I de tette skogene rundt Trangen ventet den dansk-norske brigaden under oberst Bernhard Ditlef von Staffeldt, en dyktig og kaldblodig offiser som kjente det krevende innlandsterrenget til bunns.

Bakholdet ved forhugningen

Nordmennene hadde forberedt terrenget mesterlig. Ved Trangen, der landskapet smalnet inn til en trang kløft mellom Buttenåsen og Kjelsåsen, hadde de reist en massiv forhugning — felte kjempefuruer og tømmerstokker lagt i kryss som fullstendig sperret veien.

Bak forhugningen lå kaptein Elias Nægler med to kompanier av Den throndhjemske grenaderbataljon i fullstendig taushet. Da Gahns svenske fortropp stanget mot tømmersperringen og ble møtt av drepende muskettild fra skjulte stillinger, stanset fremrykningen opp i full forvirring.

Samtidig slo den norske knipetangen til fra baksiden:

• Major Johan Georg Ræder krysset Flisaelva med tre kompanier trøndere.
• De elverumske skiløperne og Den søndenfjeldske Skiløberbataljon, rekruttert fra dalførene i Hedmark og Østerdalen, beveget seg lydløst og hurtig på sine tradisjonelle treski over de råtne snøfonnene på flankene. Mens de svenske fotsoldatene sank til hoftene i vårlig slaps og snøsmelting, utnyttet de norske skiløperne sin enorme mobilitet og omringet svenskene fra høydedragene.

Kaptein Dreyer på stubben

Da svenskene innså at de var avskåret, kjempet de med desperat tapperhet. Gahn beordret bajonettangrep i begge retninger for å slå seg ut av fellen.

Midt under det mest intense skuddvekslingen utspant det seg en scene som har brent seg inn i norsk militærhistorie: Den 35 år gamle kaptein Nikolai Peter Dreyer, leder for det trønderske jegerkompaniet, skal ha klatret opp på en høy furustubbe i kanten av veien. Hevet over kruttrøyken og den dype snøen ledet han soldatenes ildgivning og skjøt selv med gevær og pistoler. Tross gjentatte kuleinnslag nektet han å vike før han til slutt falt dødelig såret. Han ble fraktet til storgården Sønsterud, hvor han utåndet fire dager senere. Stubben han sto på ble et nasjonalt minnested, og området er i dag vernet som Dreyerstubben naturreservat.

Total kapitulasjon

Etter flere timers innbitt nærkamp slapp svenskene opp for krutt og ammunisjon. Omgitt av norske jegere og grenaderer på alle kanter så oberst Gahn ingen annen utvei enn å overgi seg.

Resultatet var et knusende svensk nederlag:

• 445 svenske soldater og 11 offiserer ble tatt til fange, inkludert oberst Gahn selv.
• 25 svenske soldater lå døde på valplassen, og 57 var såret.
• Kun 115 mann fra Gahns korps klarte å flykte gjennom skogene tilbake over grensen til Värmland.
• De norske tapene var 15 falne og 52 sårede. De falne fra begge sider ble gravlagt i fellesgraver på Åsnes kirkegård under full militær honnør.

Veien videre mot 1814

Seieren ved Trangen var langt mer enn et lokalt skogssammenstøt. Den stoppet den svenske offensiven mot Glomma, vernet Østerdalen og flatbygdene, og ga den krigstrette og utsultede norske befolkningen en enorm moralsk oppreisning.

På det store geopolitiske brettet utløste krigen en kjedereaksjon:

• Nederlagene mot Norge og tapet av Finland førte i 1809 til et militærkupp i Stockholm der kong Gustav IV Adolf ble avsatt.
• Den svenske riksdagen valgte deretter en av Napoleons egne generaler, marskalk Jean-Baptiste Bernadotte (senere kronprins Carl Johan), som svensk tronfølger.
• Carl Johan vendte ryggen til Napoleon, allierte seg med Russland og Storbritannia, og krevde Norge som krigsbytte etter Napoleons fall.
• Dette ledet direkte fram til Kieltraktaten i januar 1814, Norges opprør, grunnloven på Eidsvoll 17. mai 1814, og den påfølgende unionen med Sverige.

Rundt Trangen i Åsnes råder det i dag en dyp, fredfull stillhet. Bautaen over kampene og minnet om kaptein Dreyer minner oss om at selv i de mest avsidesliggende barskogene i Innlandet har verdenshistoriens største konflikter satt sine uutslettelige spor.